Mer kjærlighet

Hun: Du, det er litt rart å tenke på hvordan det ble oss to. Hvordan vi ble sammen altså.
Han: Hvordan da?
Hun: Du husker da det? Hvordan vi møttes? Jeg må si jeg ble litt overrasket over deg.
Han: Hmm?
Hun: Ja, du var jo ganske så frampå og litt frekk.
Han: Hva?! Det var jo du som fikk meg til å ta deg på låret.
Hun: Hva?! Jeg?
Han: Ja! Det var jo du som dro opp skjørtet ditt.
Hun: Hæ?!
Han: Ja, og så førte du hånden min.
Hun: Næh… ?
Han: Ja, husker du ikke? Vi satt jo slik i kanskje sju minutt!
(Her var jeg litt overrasket over at han kom med et nokså eksakt estimat, og ikke et ca. anslag som fem eller ti minutt.)
Hun: Aaah, ja. Hihi. 

NIETZSCHE

there is something so ambiguous and suggestive about the word LOVE, something that speaks to memory and to hope, that even the lowest intelligence and the coldest heart still feel something of the glimmer of this word. The cleverest woman and the most vulgar man recall the relatively least selfish moments of their whole life, even if Eros has taken only a low flight with them