Kirkegården i Dalbotn står på bredden av Botnsá. Det er en middels stor, rolig elv med god dybde og betydelig høyde opp til breddene; omgitt av gjennombløte myrmarker, overalt godt med torv og nok av bedragerske pytter med hinner av jernholdig vann. Etter en snørik vinter går elven berserk. Den bryter seg fram langs elvefaret med en slik djevelsk kraft at det skittengrå smeltevannet fra jøkelen fosser over breddene, flyter oppover myrmarkene og danner en innsjø i kirkegården; der blir kirken stående på en holme i midten. Og da er det messefall i dette gudshuset, omgitt av vann som det er, inntil kirkegården har svelget så mye av fjellmelken at den så vidt flyter i høyde med jomfruankler, med da er den vigde jorden drukken og duver under folks føtter til langt ut på sommeren.
Etter at Botnsá har hatt en slik raptus gir elvebredden etter, og deler av kirkegården presses ut i elven. Da får folk se at naturen ikke har bearbeidet likene bedre enn som så, at alt er sauset sammen i en eneste grøt, tenner og halebein, tær og fingre, voksne og barn, underkjever og hodelær, en rumpeball her, et bekken fra en kvinne der, en ryggrad fra dette århundret, en mannfolkvom fra det forrige.
Nei, det ble ikke sagt at den var særlig dyrkbar denne "herrens urtegård" her i Dalur, og folk trengte virkelig å være sine sambygdingers sambygdinger for at de skulle ha lyst på et gjensyn med dem i denne forfatningen.